Stormberg & Sosiale medier

 

Det Stormberg sier at de vil er å dra utnytte av de tilgjengelige sosiale mediene til å skape en toveiskommunikasjon med kundene, som vanlig markedsføring ikke ville klart.
De har skapt mange kanaler hvor man kan komme i kontakt med selskapet, hvor det er rom for både ros og ris, og mulighet til å kommunisere.
Man kan finne Stormberg på Facebook, Twitter, LinkedIn, YouTube, Vimeo, Slideshare,

For meg virker det som om Stormberg er et moderne selskap, som er tilstedet på nettet og i den digitale verden, men det er ikke kun for å få tilbakemeldinger av sine kunder.
Først om fremst tenker jo selskapet på salg, noe annet ville vært unaturlig. Og det er klart at de booster salget når vi får produkter flashet i ansiktet på nettet. Det er lett å oppfordre kundene til å handle, les bare denne lille historien de forteller; ”En annen kunde lurte på å få noen julegavetips til hele familien, så vi lagde rett og slett en egen nettside til Kunden med tips til alle i familien, og da selvfølgelig linker til alle produktene. Det viser hvor enestående sosiale medier er, når man kan være så personlig med en Kunde i en nettbutikk”.

Nå kan er det ikke sånn at kommunikasjon i sosiale medier alltid er pålitelig, hva vet vi egentlig om dem som skriver? Får de penger av Stormberg for å rose dem, komme med positiv omtale om produktene deres? Og hvor mye av kritikken blir slettet? Dette er vanskelig for oss å si noe om, her må man rett og slett stole på selskapet.

Stormberg bruker også mediene for å stryke merkevaren sin, og dette er noe negative tilbakemeldinger kan være med på, så langt selskapet håndterer tilbakemeldingene.
For eksempel; en kunde skriver på Twitter at de er misfornøyde med boblebuksen, og Stormberg håndterer klagen og retter opp i problemet. For andre forbrukere som ser dette kan det skape en trygghetsfølelse, av at selskapet bryr seg om handelen, og vil rette opp eventuelle feil.

 

Free(mium)

Denne artikkelen http://www.technologyreview.com/business/39223/?p1=BI omhandler en ny type forretnings-/prismodell som har vokst seg sterk i det digitale samfunnet. Modellen blir kalt Freemium, og går ut på at tjenesten blir tilbydd gratis for forbrukerne, men de har også mulighet til å oppgradere til en ”premium” versjon av tjenesten.

Noen stusser kanskje over hvordan man kan gi bort tjenesten sin gratis, og likevel stay in business? Tilbyderne av tjenesten tjener da penger på annonseplass i gratismodellen, eller de tjenere penger på dem som vil unngå bombaderingen med annonser og betaler for en annosefri premiumsmodell.
Ofte er også gratisversjonen av tjenesten ikke fullversjonen, og ved å betale en liten avgift får man tilgang til en versjon som da ofte er litt større, raskere, eller bedre på andre måter enn det gratisversjonen er. Det er denne inntjeningsvarianten Spotify, Skype og Vg+ har gått for.

Et annet poeng er at det koster ikke produsenten noe å lage ”en stk til” av digitale tjenester. For eksempel så koster det ikke YouTube noe ekstra når jeg ser en film på siden deres. Bits er gratis, og lett å kopiere, og derfor godt egnet for å ”gi bort”.

Det at man ”gir bort” skaper nettverkseffekter. Forbrukere liker å få ting gratis, og når noe er gratis OG i tillegg en god tjeneste så sprer vi det. Slik som Facebook ble spredd nærmest over natten, og Spotify. Ved å tilby noe gratis og oppnå rask spredning blir man etablert, og gjør det vanskeligere for andre tilbydere å komme til på markedet.

Den nye forfatteren

I artikkelen Den Nye Forfatterøkonomien (http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/) skriver Arne Krokan om dagens utvikling fra industrisamfunn til digitale nettsamfunn, med fokus på hvordan denne utviklingen vil påvirke hvordan forfatterne tjener penger på arbeidet sitt.

Artikkelen tar opp noe jeg syntes er et interessant tema, og det er at stadig flere blir ”forfattere” i den forstand at man publiserer tekstene/arbeidene sine på offentlige digitale arenaer. For å være forfatter i det industrielle samfunnet trengte man publiseringsteknologi, distribusjonsapparat og en god del penger. Dette forandrer seg. I dagens digitale samfunn er den teknologiske infrastrukturen tilgjengelig for alle, til og med for papirproduksjon. Det er altså blitt lettere for ”hvermansen” å forfatte og publisere tekster.

Arnke Krokan spør ”Trenger forfatterne bokbransjens distribusjonsapparat for å nå frem til leserne med sine digitale tjenester?”. Jeg mener at de ikke gjør det. Og det er fordi vi i dag har så mange valgmuligheter når det kommer til digitale sosiale arenaer hvor vi kan publisere meninger/tekster/bilder og alt mulig annet for å tiltrekke oss oppmerksomhet, vi kan f.eks twitre, blogge, starte egen hjemmeside, facebookgrupper og sider osv.. Valgmulighetene er uendelige for alle som har noe de vil dele.

Men når det meste av tekster nå er, og gjøres digitalt tilgjengelig vil det da si at forfatterene i den tradisjonelle bok-bransjen mister jobbene sine? Ja, kanskje. Men mest sannsynlig vil bransjen ta en ny form. Forfatterne vil finne andre måter å tjene penger på, så sant de er innovative og forstår den digitale økonomien. Oppmerksomheten vi kan generere på nett kan være med å skape andre måter å tjene penger på. Krokan skriver at noen muligheter er foredrag, kåserier, medieopptredener eller deltakelse i andre arrangementer. Dette er det vi så at skjedde i musikkindustrien. Da musikerne ikke lenger tjente penger på salg av CDer fant de andre inntjeningskanaler, som minikonserter, grupper på Myspace og andre komplementære varer til musikken.

Konklusjonen min er at nå som flere og flere blir forfattere i den forstand at vi lett kan publisere tekstene våre digitalt, og det meste av bøker nå blir til e-bøker så vil den tradisjonelle bokbransjen enders. Det er nok mange som vil fortsette å kjøpe bøker en stund fremover fordi det er det vi er vandt med, men forlagene og forfatterene kommer ikke unna den digitale endringen. De må tenke nytt og endre seg med samfunnet, ellers vil de ikke overleve.

Digital Deling

Denne artikkelen; http://www.technologyreview.com/article/39321/?p1=A1, handler om det som blir kalt for Mark Zuckerbergs lov. Denne loven sier at hvert år vil mengden informasjon vi deler på nettet blir fordoblet.  Altså vil våre digitale sosiale liv bli mer busy.
Samtidig som vi vil dele mer, vil vi ifølge Moores lov (Gordon Moore) oppleve at våre digitale duppiditter som lar oss gjøre all denne delingen, kontinuerlig bil sterkere, bedre og hurtigere.

Travlere digitale sosiale liv vil betyr mer informasjon om oss ute på nettet, som betyr bedre annonsemålretting. Facebook deler ut informasjon om deg til en tredjepart, som f.eks hva slags musikk du hører på i Spotify.

Friksjonsfri deling automatiserer vår deling på nettet, altså at det ikke lenger er noen grenser på hva vi kan dele. Dette bringer med seg en debatt om personvern og sikkerhet, men det ser likevel ut til at vår trang for å dele skyggelegger denne debatten. I artikkelen bruker de oppmerksomhet som et invcentiv for delingen. Og dette høres ganske fornuftig ut; Vi trykker ”like” knappen og blir belønnet med oppmerksomhet og samspill fra venner og bekjente.

 

I kurset om Digital Økonomi på Markedshøyskolen har vi snakket om nettverkseffekter, som i grunn si at andre deltakere i nettverket skaper fordeler for deg (hva som er fordelene vil helt klart variere). For eksempel hadde ikke facebook vært like nyttig hvis det bare var 400medlemmer, det er nettopp det at nesten hele verden er medlem som skaper nytten for oss. På samme måte skaper den aktive ”likingen” og delingen ulike nettverkseffekter. Jo flere som deler, jo nyttigere blir det for oss.

Personlig syntes jeg det er vanskelig å stille meg positiv eller negativ til denne utviklingen. Jeg vil heller si at jeg er kritisk.  Vi får et mer gjennomsiktig samfunn, mer deling av alle mulige typer informasjon. Hvis jeg ville ha personlig informasjon for 25år siden, om en nabo som ikke ville snakke med meg måtte jeg kanskje ha leiet en privatdetektiv. I dag kan jeg bare lete ham/henne frem på facebook, linkdin og alle de andre sosiale nettverkene.
En annen utvikling er også at grensen for hva vi regner som personlig informasjon hele tiden utfordres, vi blir stadig litt mer villlig til å blottlegge oss på nettet. Dette med tanke på personlig informasjon, men også meninger og holdninger deles aktivt.

Og det blir stadig vanskeligere og vanskeligere å stå i mot denne delingen. Hvis man vil ha de beste jobbene så krever dette at man er del av og aktiv i de ulike nettverkene, behersker dem, og gir fra seg den informasjonen det kreves for å være del av dem.

Noen vil kanskje argumentere for at denne delingen kan bli en form for overvåking, slik som Michael Foucault skriver om. Det er derfor jeg mener det er viktig å være kritisk til hva slags informasjon man legger igjen på nettet, fordi det kan være vanskelig å vite hvem som har tilgang på den.

Tvangsblogging

Jeg går på Markedshøyskolen, og studerer Kreativitet, Innovasjon og forretningsutvikling.
Dette semesteret har vi fordypningsfag, og jeg valgte «Strategi for vekst».

En del av dette kurset handler om Digital Økonomi,
og som et læringsverktøy ville foreleser at vi alle skulle opprette blogger, og twitterkontoer.
Siden jeg er å regne som en teknisk analfabet blir dette en veldig bratt læringskurve.
– men spennende! 🙂

 

Hello world!

Welcome to WordPress.com. After you read this, you should delete and write your own post, with a new title above. Or hit Add New on the left (of the admin dashboard) to start a fresh post.

Here are some suggestions for your first post.

1. You can find new ideas for what to blog about by reading the Daily Post.
2. Add PressThis to your browser. It creates a new blog post for you about any interesting  page you read on the web.
3. Make some changes to this page, and then hit preview on the right. You can always preview any post or edit it before you share it to the world.